Jeg trodde faktisk ikke det var mulig å bli provosert av Marie Simonsen, men til slutt fikk hun det faktisk til. På baksiden av Dagbladet i dag trekker hun frem at det å være flink aldri har vært noe problem, flinke elever får ros og oppmerksomhet og status (!!), som uansett kommer til å ordne seg i fremtiden, uavhengig av hvor neglisjerte de blir. Derfor er det bedre ressursbruk å bruke kreftene på de svakeste elevene, for å sørge for at de kommer opp og frem.
Jeg aner ikke hvilke skoler Marie Simonsen har gått på. Men vis meg gjerne den ungdomsskole der det er kult å være flink på skolen. Vis meg det klasserom der de flinke elevene oppnår status ved å få sekser på matteprøvene. Eller den læreren som først og fremst prioriterer de gode elevene på bekostning av de svakere.
Nedenfor nevner jeg noen holdninger som tilsynelatende er vidt utbredt i skolen, med tanke på ressurssterke elever:
- Flinke elever vil alltid bli vellykkede, uansett
- Flinke elever har aldri problemer, de er jo så flinke
- Flinke elever er kjekke å bruke i undervisningen som hjelpelærere eller brukt som støydempere om vi setter dem sammen med uromomentene i klassen
- Flinke elever vil synes det er kjempegøy å gjøre 50 identiske kopier av oppgaver de allerede synes er for enkle mens de venter på at resten av klassen skal bli ferdige
Hvorfor er det en slik holdning i skolen? Skoleflinkhet og suksess senere i livet er absolutt korrelerte, men det er ingen absolutte sammenhenger mellom dem. Om folk går rundt og oppriktig tror at dyktige elever bare kan neglisjeres gjennom hele skolegangen, er det skremmende.
Flinke elever er like mye barn som sine medelever. Til tross for at de har et større ordforråd, leser vanskeligere bøker og har en høy flinkis-faktor, betyr det ikke at de ikke trenger oppfølging. Lærer kimser bort problemer som flinke elever har, og behandler barn som eldre enn de er (dette kan ikke være et problem for deg, nå må du ikke være barnslig), bruker dem aktivt i undervisningssammenheng som hjelpelærere for å sørge for at det blir et enda større skille mellom dem og resten av klassen, og blir deretter kjempeforbauset når de samme elevene ikke klarer seg sosialt.
Jeg har lyst å riste ganske mange lærere, men først og fremst har jeg lyst å riste Marie Simonsen. For det er holdninger som dem hun deler i Dagbladet i dag, som rettferdiggjør det at en stor gruppe elever nærmest går selvlærte gjennom skolen. Jeg sier ikke at ikke svake elever skal følges opp, jeg sier heller ikke at ressurser skal overføres fra de svakere til de flinkere elevene. Men å være flink betyr ikke å få alt i fanget, uavhengig av hvilken oppfølging du får. Og hvordan skal man overbevise lærere om sånt, når det virker som om det er en konsensus om dette i resten av befolkningen også?
